14 / 52
14
SPOR 3 | 17
- Den ene rapporten etter den andre peker
på at kommunene sliter med både kapasitet
og kompetanse når det gjelder å gi et godt
tilbud. I Norge har vi i mange år jobbet etter
den såkalte «normaliseringsmodellen» - alle
skal ha en egen bolig i kommunene og få de
tjenestene de har behov for der.
MANGE NASJONALE SATSINGER
Bostedsløshet og situasjonen for rus-
misbrukere ble for alvor et tema i Norge ved
årtusenskiftet. Den første kartleggingen av
bostedsløse i 1996 viste at en stor andel av
de som var bostedsløse hadde rusmiddel-
problemer, og mange også samtidig rus- og
psykiske helseplager. Etter dette har det vært
flere nasjonale satsninger og strategier. Den
første, Prosjekt Bostedsløse var et fireårig
nasjonalt forsøksprosjekt gjennomført i de syv
største byene og sammen med tre frivillige
organisasjoner. Tromsø var en av byene som
deltok. Prosjektet ble avsluttet ved utgangen
av 2004, og hadde stor betydning for aner-
kjennelsen av at også rusmiddelavhengige
hadde rett til et sted å bo. Kommunene hadde
frem til da i svært liten grad vært opptatt av
dette. Mange kommuner praktiserte strenge
krav til rusfrihet og vurderte såkalt «boevne»
for at en skulle få tildelt bolig. Prosjekt
Bostedsløse la grunnlaget for det som nå er
hovedlinjene i de statlige føringene på dette
området: At alle skal bo, og med riktige og
tilstrekkelige tjenester kan alle bo. (Se "Bolig
for velferd" og "Opptrappingsplanen for rus-
feltet")
- Det har imidlertid vist seg å være langt
mellom idealer og realiteter. Mange
kommuner erfarer store utfordringer i arbeidet
med å gi et godt bo- og tjenestetilbud til
denne gruppa, sier Skog Hansen.
I VANLIGE NABOLAG
- Hva er egentlig grunntanken bak Housing
First?
- At det er helt grunnleggende å ha et sted
å bo for videre bedring, for livskvalitet og for
deltakelse i samfunnet. Det er det samme
som vi har vært opptatt av her hjemme lenge.
I Housing First flytter deltakerne raskt inn
i en ordinær permanent bolig, integrert i et
vanlig nabolag med fleksible og ambulante
tjenester. Dette i motsetning til en modell der
brukeren først må mestre sine utfordringer
med rusproblemer e.l. før de får egen bolig,
altså «behandling først» . En annen modell
beskrives som en trappetrinnsmodell hvor
brukeren gradvis og steg for sted bedrer sin
livssituasjon og boevne ,for til slutt som en
"premie" få tildelt en egen ordinær bolig.
Mange studier har vist at resultatet av en slik
tilnærming er at brukerne sjelden kommer
lenger enn det første trappetrinnet, de forblir
i ulike midlertidige løsninger.
Det er helt grunn-
leggende å ha et sted
å bo for videre bedring,
for livskvalitet og for
deltakelse i samfunnet.
Det sier forsker Inger
Lise Skog Hansen fra
forskningsstiftelsen Fafo.