Previous Page  14 / 52 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 14 / 52 Next Page
Page Background

14

SPOR 3 | 17

- Den ene rapporten etter den andre peker

på at kommunene sliter med både kapasitet

og kompetanse når det gjelder å gi et godt

tilbud. I Norge har vi i mange år jobbet etter

den såkalte «normaliseringsmodellen» - alle

skal ha en egen bolig i kommunene og få de

tjenestene de har behov for der.

MANGE NASJONALE SATSINGER

Bostedsløshet og situasjonen for rus-

misbrukere ble for alvor et tema i Norge ved

årtusenskiftet. Den første kartleggingen av

bostedsløse i 1996 viste at en stor andel av

de som var bostedsløse hadde rusmiddel-

problemer, og mange også samtidig rus- og

psykiske helseplager. Etter dette har det vært

flere nasjonale satsninger og strategier. Den

første, Prosjekt Bostedsløse var et fireårig

nasjonalt forsøksprosjekt gjennomført i de syv

største byene og sammen med tre frivillige

organisasjoner. Tromsø var en av byene som

deltok. Prosjektet ble avsluttet ved utgangen

av 2004, og hadde stor betydning for aner-

kjennelsen av at også rusmiddelavhengige

hadde rett til et sted å bo. Kommunene hadde

frem til da i svært liten grad vært opptatt av

dette. Mange kommuner praktiserte strenge

krav til rusfrihet og vurderte såkalt «boevne»

for at en skulle få tildelt bolig. Prosjekt

Bostedsløse la grunnlaget for det som nå er

hovedlinjene i de statlige føringene på dette

området: At alle skal bo, og med riktige og

tilstrekkelige tjenester kan alle bo. (Se "Bolig

for velferd" og "Opptrappingsplanen for rus-

feltet")

- Det har imidlertid vist seg å være langt

mellom idealer og realiteter. Mange

kommuner erfarer store utfordringer i arbeidet

med å gi et godt bo- og tjenestetilbud til

denne gruppa, sier Skog Hansen.

I VANLIGE NABOLAG

- Hva er egentlig grunntanken bak Housing

First?

- At det er helt grunnleggende å ha et sted

å bo for videre bedring, for livskvalitet og for

deltakelse i samfunnet. Det er det samme

som vi har vært opptatt av her hjemme lenge.

I Housing First flytter deltakerne raskt inn

i en ordinær permanent bolig, integrert i et

vanlig nabolag med fleksible og ambulante

tjenester. Dette i motsetning til en modell der

brukeren først må mestre sine utfordringer

med rusproblemer e.l. før de får egen bolig,

altså «behandling først» . En annen modell

beskrives som en trappetrinnsmodell hvor

brukeren gradvis og steg for sted bedrer sin

livssituasjon og boevne ,for til slutt som en

"premie" få tildelt en egen ordinær bolig.

Mange studier har vist at resultatet av en slik

tilnærming er at brukerne sjelden kommer

lenger enn det første trappetrinnet, de forblir

i ulike midlertidige løsninger.

Det er helt grunn-

leggende å ha et sted

å bo for videre bedring,

for livskvalitet og for

deltakelse i samfunnet.

Det sier forsker Inger

Lise Skog Hansen fra

forskningsstiftelsen Fafo.