SPOR #2 2019

SPOR 2 | 19 23 dokumenterer at de har gitt pasienten infor- masjon om hvilke tilbud som finnes lokalt, og at pasienten har forstått hva de ulike behand- lingsmetodene går ut på. Dette kravet stilles ikke på samme måte til kommunene, men kan likevel være klargjørende for å se hvilke tilbud de har i sine tjenester. Kartlegging av behov for økt kompetanse er en fin bevisst- gjøring, rett og slett for å se hvilken meny pasienten har å velge ut ifra, sier Maude. - Betyr dette at dersom en pasient har startet med kognitiv terapi i hjemkommunen, er dette en metode som vedkommende kan kreve den tiden personen er innlagt i spesialisthelse- tjenesten? - Ja, og det er nettopp dette som er «sammen- hengende tjenester». Pakkeforløpet innebærer en sterkere kontakt med hjemkommunen, også mens pasienten er innlagt i spesialist- helsetjenesten. Dette skjer gjennom en be- handlingsplan som følger pasienten hele veien. Det fordres også at kommunen ikke «slipper taket» i pasienten, men følger med, etterspør informasjon underveis og er en aktiv mottaker. FLASKEHALS - En av flaskehalsene har til nå vært at kon- takten mellom behandlere i kommunen og i spesialisthelsetjenesten har vært for dårlig. Dermed kan pasienten oppleve at innleggelse i spesialisthelsetjenesten blir et slags vakuum, der det ofte ikke er kontakt med hjemkom- munen i forbindelse med utskrivelse. Målet er å få til en rask og strømlinje- formet utredning og behandling, slik at likeverdige tjenester blir en realitet. Det forklarer senior- rådgiverne Kari Hjertholm Danielsen og Siv Maude ved KoRus-Nord. π

RkJQdWJsaXNoZXIy NDk2MDc=